Vår historiebevissthet er våre minner i fortiden, vår bevissthet i samtid og våre drømmer om fremtiden. -Ikke noe jeg har kommet på selv. Hadde jeg fulgt bedre med på skolen, hadde jeg husket hvem jeg skulle kreditere for denne glimrende kommentar.

Samme får det være. Greia er uansett at dersom forhistorien ikke presenteres så objektivt som mulig, vil bevissthet i samtid bli en livsløgn som til sist vil forkludre vår mulighet for sunne og rasjonelle fremtidsvisjoner. I en tid hvor hvite kvinner og menn som pusher femti går til angrep på egne barn og unge, kan det være lurt å sjekke hvorvidt historiske fortidsprøver kan besvare hva, hvordan og hvorfor? Er dagens vestlige barn og unge genitisk grådige? Er det riktig beskylde dem for dobbeltmoralisme, når de med siste generasjon IPhone i hånda krever verden for CO2-begrensning og matreslistisk moderasjon?

La oss gå noen generasjoner bakover i tid. Fra krigens ruiner, våkner verden til håp. Håp om bedre tider. Lykken skal oppnås og bevises gjennom ting; ikke følelser. Veien til Nirvana går gjennom arbeidet, som skal innvilge oss økonomisk frihet til å kjøpe vaskemaskiner, platespillere, TV og hårfønere. Med lånte penger går verden så det griner. Mor begynner å arbeide og far får ikke lenger lov til å bruke vold for å bekrefte status som familiens overhode. Lykkelige gatan, skulle man tro. -Men neida, barna er overhodet ikke imponert. Tingene produserte ingen ekte kjærlighet. Ensomme barn, ble til sinte ungdommer. De ønsket ganske enkelte en kjærlighet deres foreldre ikke evnet å gi dem. Forelsket i materialisme, blir det lite overskudd til mennesket.

Men, Blomsterbarna tapte. Fremmedgjort, utstøtt og latterliggjort av dem som burde vist forståelse, var kampen over like plutselig som den hadde oppstått. Noen forble utstøtt og vendte aldri tilbake til samfunnet. Forfrosset i narkorus, var døden for mange et greit alternativ til et forbrukersamfunn hvor ekte kjærlighet var proforma. De som snudde i tide, ble ekstremmaterialistene som i dag styrer verden. Ekstremister i aller høyeste grad. Som narkomanen som finner Gud, fant forsmådde Blomsterbarn frelse i materialismen. -De forsterket det verste i sine foreldre og forplantet dette i oss.

Oss, er min generasjon. Nøkkelbarna, som skjønte at noe var galt, men som enda tror at vi kan kjøpe oss ut av alle problemer. Vi vet at Blomsterbarna hadde rett. -At uvettig migrasjonspolitikk og overdreven materialisme vil kjøre kloden til helvete. Vi vet det så inderlig godt, men velger likevel livsløgnen. Vi fortsetter nøyaktig som våre forfedre. De som stod opp fra krigens ruiner. Vi serverer barna våre ting, hvor de burde fått kjærlighet. Vi serverer dem enda mere ting, hvor de burde fått vår tid.

-Verst av alt; vi beskylder dem for utakknemlighet, når de beviser oss feil. Vi benytter hersketeknikker overfor ei jente på 16 år, tøff nok til å snakke sant hvor vi dyrker selvbedraget. Det er historieløst og det er skammelig. Ingen generasjon før oss, har hatt bedre forutsetning for å kjenne fortiden som den i sannhet var. Likevel gjentar vi fortidens ubestridelige feilgrep. Vi er en skamplett i menneskets evolusjon. Men vi er ikke fucked; ikke helt enda. Vi kan enda snu, men det haster. Applaudere våre barn, som våger i vårt fravær. Gjør det ikke, og Blomsterbarnas scenario, advart for snart 60 år siden, blir virkelighet. Jeg vet hva vi bør gjøre. Gjør du?

Kommentarer