Som tobarnsfar, blir jeg nødt å se stort på at overskriften innbærer karakterdrap på meg selv. Heldigvis er ord ikke dødelige, så jeg skriver videre så lenge det varer.

Kanskje blir hat et overdrevent sterkt ord, men hva gjør man ikke for å fange leserens oppmerksomhet?

Som barn i en lettere utrent 40-års-kropp, blir det vanskelig ikke å hate foreldre. Kanskje ikke hele tida, som eksempelvis klokka kvart på 6 på lørdager, men foreldre er på det jevne noen narsissistiske kødder. Tenk deg at du alltid tar jobben, og hertil sjefen fra helvete, med deg hjem. Uansett hvor du befinner deg, må du føre timelister. Hvor har du vært, hvor skal du, og hvorfor var du der? Gidder du ikke svare, fester sjefen ei GPS-klokke til håndleddet ditt og truer med null lørdagsgodt dersom du er tøff nok til å stå opp for ditt personvern. Du drukner i prosedyrer, og HMS’ens dårlige ånde puster deg konstant i nakken. Sykkelhjelmen skal på, selv om du bare skal ned i garasjen for å pumpe luft i dekkene. Svelger du tyggisen, bærer det fort rett på akutten. Er visstnok utallige unger som har fått både tarmslyng og makk i magen av denne type gastronomisk uvørenhet. Greit nok at barn ikke er rakettforskere, men hvem tror på firkantede øyne som konsekvens for mye TV-titting, epilepsi av for mye PlayStation eller regnvær bare fordi man skal teste ut hvorvidt paraplyen kan fungere som fallskjerm fra overkøya? Ingen tror på dette. -Selv ikke barn.

De vet også at tannfeen er en vits, og foreldre hjelper ikke egen troverdighet når de i mangel på NOK, fyller tannglasset med valuta fra sommerens charterferie og lyssky svingstang-dollar fra pappas guttetur i Amsterdam. For ikke å snakke om julenissen. Herregud, Fandens oldemor og alle andre religiøst krenkende kraftsalver kidza ikke får lov til bruke! Det er lov å bytte sko, bruke en ny type deodorant eller trimme nesehårene, gitt intensjonen er å overbevise ungene om at en skjeggete gamling med 200 i BMI klarer å komme ned pipa som blokkleiligheten i sin helhet mangler.

Foreldres dobbeltmoral er total. Barn skal ikke snakke stygt om andre, men dersom de ertes får de beskjed om ikke å bry seg om mobberen. -Drit i ham. Han er uansett en idiot. Kom så går vi på McDonalds og trøstespiser. Her kan vi smugkikke på bælfeite fråtsere.

Opplagtheter forties. Sannheten, den at flertallet av mækkerns stamkunder er feite som konsekvens av fråtsing og minimal bevegelse, forties med kjeften full av friterte løkringer. De sliter med metabolismen, skal du vite; et ord verken unger eller foreldre vet hva betyr. Vi bare kikker og lyger om kollektiv forbrenningssvikt, skulle vitebegjærlige unger søke svar.

Alle skal med. Ingen skal ekskluderes. Har du ingenting til felles med Ronny med fire skogbranner på samvittigheten, eller Ruben som liker å plukke vinger av levende inntekter, har du bare med å finne på noe. -Skolens vennegruppe slipper du ikke unna, samma søren.

Tenk så kjedelig om nettopp du er den som ikke får være med på leken. Dette trer vi kidza nedover ørene, mens vi samtidig antar dem komplett stupide. Kom an! Selvsagt skjønner de hvorfor pappa alltid må jobbe overtid når mormor kommer på besøk. Selvsagt skjønner ungene at mamma rømmer hjemmet som konsekvens av farmor; hennes husmoderlige overtak og ukritiske forståelse for pappas utallige mangler.

Altså, foreldre er noen idioter. Blir ikke bedre når jeg tvinges til å se det hele fra et voksenperspektiv. Da provoserer foreldre meg, om mulig, enda mere. Ei helg uten konkurransen «Parent of the year», er det for mye å be om? Må jeg kutte ut telefon og alle sosiale medier for å få fred? Må dere konstant gni deres sunne og energiske livsstil oppi trynet på meg? I helgene har jeg det helt ypperlig med TV-fotball, mens ungene spiller PlayStation eller befinner seg på steder kun kona kjenner til. Det er helt topp med Uno og Yatzy. Jeg trenger ikke kjernesunne «kollegaer» som poster og snapper dårlig samvittighet på mitt bedagelige vesen. Deres matchende allværsjakker gjør meg kvalm. Samme gjør deres sykkelhjelmer, slalåmbriller, badehetter og all annen drit som setter griller i hodet på min ellers så fantastiske kone. Ungene har det helt topp, og trenger ikke deres kjernesunne selvrealisering. Hele uka jages de fra skanse til skanse. Tenk om også kidza trenger ro en gang iblant?

De verste foreldre er underdanige fedre, de som fikk sine sosiale liv likvidert av strenge koner som tvang dem bryte med fortidens usunne relasjoner. Disse eter deg med hud og hår. Jeg ser dem over alt. -Og de ser beklageligvis også meg. Over alt, og alltid. De skriker etter nye lekekamerater, i antatt samme situasjon. Er det ikke på skoletilstelninger, så er det på treninger og ellers alle andre ufrivillige sammenkomster. La meg være i fred! Jeg klarer ikke engang å håndtere det sosiale nettverk jeg har valgt av fri vilje. Hva får dere til å tro at jeg er interessert i å være støttekontakt for ryggløse pappaer som sårt trenger voksenkontakt med «venner» fra sosialt akseptable miljøer. Jeg er ikke interessert. Skulle jeg være det, tar jeg selv kontakt.

Sånn! Da var katten ute av sekken. -Så slipper jeg kanskje flere ganger å drite meg ut ved å late som at jeg snakker i telefonen. Blir kleint for alle parter når telefonen plutselig begynner å ringe.

Skjerpings, foreldre. Slutt å være så provoserende korrekte. Dere plager vettet av kidza……….og forvokste drittunger som meg.

Kommentarer