Beware the average man!

Vokt deg for gjennomsnittsmennesket, sier Charles Bukowski. Tenk litt over det. Lyrisk bullshit, eller belyser han et tidløst menneskelig karaktertrekk? Er hans advarsel skremselspropaganda, eller ment for å beskytte oss mot massesuggesjonens destruktive kraft?
For hvem er gjennomsnittsmennesket, og hvem setter rammene som definerer ham? Konkretiserer vi dette til norsk politikk, har vi hovedsakelig to partier som forsøker å konkretisere gjennomsnittsmannen. Det er Arbeiderpartiet, og det er Fremskrittspartiet. Personlig misliker jeg begge partier. Hovedsakelig, og nettopp, som konsekvens av nevnte partiers motivasjon for å begrense individet til et gruppemedlem. Begge partier forsøker å overbevise sine tilhengere om at det foreligger et unisont brorskap mellom gjennomsnittsmennesker, avgrenset og definert av partiene selv.

La oss starte med Ap. Deres «average man» er arbeideren. Jeg er arbeider, men ser vanskelig at dette er betydelig for hvem jeg er som menneske. Enkelte arbeidere byr meg personlig imot. Samtidig har jeg mennesker rundt meg, som ikke er arbeidere. Mennesker jeg, til tross for mitt enorme ego, oppfatter minst like kloke og moralsk «korrekte» som meg selv. Er jeg begrenset til en arbeider, vil disse måtte begrenses til noe så banalt som eksempelvis arbeidsgivere og NAV’ere. For noe jævla tull. Dette er kloke og komplekse mennesker. Er arbeidsgiveren nødvendigvis motivert av makt? Er NAV`eren et produkt av latskap alene? Hva om deres felles motivasjon er frihet. De er katter, ikke hunder? Kanskje forringes deres livskvalitet om de, som meg, er maur. De er ikke arbeidere, men hva så? Sosialismen presenterer gjennomsnittsmennesket gjennom arbeideren. Gjennomsnittsmennesker søker løsninger de tror er til beste for seg selv. Hva om løsninger ikke nødvendigvis er til individets beste, men til beste for dem som definerer arbeideren?

Så har vi Frp. Deres gjennomsnittsmenneske er folket. Folk flest, som de selv liker å kalle sine tilhengere. Hvordan defineres folket? Hvem definerer folket? Hvem foretar herfra tallmessig begrensning og lukker folket innfor definisjonen av «flest»; folk flest? – Wer Jude ist, bestimme ich. Görings ord taler for seg selv.
Folk er et vanvittig flyktig begrep. Hvordan kan noe vanvittig flyktig brukes til å initiere felleskap? For meg blir det selvmotsigende, og herfra åpenbart at definisjon innvilger noen selektiv myndighet. For i ordets opprinnelige betydning er også jeg folk. Jeg er et primat og menneske. Det er ingenting med FrPs tolkning av begrepet hvis virker å konkretisere folket til primater og mennesker i sin helhet. Kan det hende at partiet ser seg tjent med populistisk begrepsforståelse, hvor selvoppfattede ideologiske eliter tillater seg å snakke om folk mens de i sannhet mener folkeslag? Folkeslag avgrenser tydelig, og tar innover seg at oppfattet gjennomsnittsmenneske besitter meningsbrorskap som konsekvens av etniske markører og kulturelle felleskap. Altså er folket, folk flest, primært en populistisk avledningsmanøver. Frp vet godt at de i sannhet snakker om folkeslag, og at dette nødvendigvis innebærer favorisering av elementer som statsborgerskap, etnisk opprinnelse, religiøs overbevisning, kjønn, seksuell legning, sosial status osv. Den som begrenser og definerer gjennomsnittsmennesket, er alltid den samme som definerer felles kultur og som avgjør hvilke markører som skal ses vesentlige. Normalt har denne type populisme selvbegrensende kraft. -Nettopp fordi «folk flest» skjønner at etniske markører og konstruert kulturelt felleskap sier like lite om gjennomsnittsmennesket som hva Aps arbeider forsøker å fortelle oss. Så hvordan omgår man populismens iboende begrensning? Det er enklere enn hva man skulle tro. Man utfordrer normalen. Hvordan utfordrer man normalen? Også enkelt; gjennom splitt og hersk. Man konstruer stråmenn av sine meningsmotstandere. Tillegger dem meninger de ikke nødvendigvis har, for herfra å pålegge dem konspiratoriske hensikter. Man angriper naivitet, det fineste av alle menneskelige karaktertrekk. Karaktertrekket vi kanskje elsker mest hos våre barn, blir plutselig noe stygt. Forstå det den som kan. Normalen utfordres gjennom produksjon av spøkelser. Man konstruerer fryktfulle rammer, og påstår motsetninger på tvers av oppfattede sosiale skillelinjer. Sistnevnte skremmer meg personlig. Jeg møter stadig oftere meningsmotstandere som bygger stråmann av meg. Mine argumenter veies ikke av hva jeg sier, men gjennom forutbestemt distanse og antagelser rundt uttaltes «egentlige» budskap. Argumenter forsøkes umyndiggjort gjennom mistro. -En uriktig påstand hvorpå meningsmotstandere påstår ovenfra-ned-argumentasjon. Stråmannen gjøres til en overbærende intellektuell, uten respekt for andres budskap. Han er ikke som folk flest, men hever seg over den konstruerte gjennomsnittsmannen. Overfor slikt vil enhver som ikke mener som folket, være dødsdømt. Parallelt jobber «folket» beinhardt for å konstruere sin egen intelligentsia. En egen tenketank av overbærende sannhetsgaranti. Så sannferdig at «the average man» taktfast marsjerer mot egen undergang.

The average man er en illusjon. Den som skjønner dette, har kanskje skjønt det viktigste av alt? Gjennomsnittsmennesket finnes kun hos dem som drar fordel av dets eksistens. Hun eller han er ikke Aps arbeider, og blir heller aldri FrPs folk (flest). Vi er alle født frie og begrenser egne liv gjennom å la andre definere oss som mennesker.

Det er ett og et kvart århundre siden Ibsen mente å advare oss. Kanskje på tide at vi lytter?
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». –Henrik Ibsen-

Kommentarer