Det hender ofte at føleri ødelegger for politiske sakers essens. Høyaktuelle bompengestrid, er detfinitivt et slikt tilfelle. Da kan det være smart å la pragmatiske prinsipper få avklare problemstilling. Herfra la rasjonelle argumenter få avgjøre utfall. Som nå, er aktuelle debatt fullstendig meningsløs.

La oss derfor starte i riktig ende. Hva er egentlig problemet? Oppfatt ikke min skissering av ankepunkter (under) som kronologisk, hvorpå førstnevnte bør oppfattes av høyere relevans enn sistnevnte. For meg er det summen av ankepunkter som blir tyngstveiende.

Før jeg tar for meg ankepunkter som tilsier bompengeinnkreving som fullstendig idioti, tenker jeg at bompengemotstanderes forventning må forstås av dem med mandat til å bestemme. Det kan virke som at de har litt tungt for det, ettersom siste tids paniske løsningsforslag, overhodet ikke samsvarer med kravlisten bompengemotstandere kommer med. La meg derfor konkretisere. Bommer skal fjernes i sin helhet. Løpende gjeld skal slettes gjennom bruk av oljepenger. -IKKE utlignes gjennom et nullsumspill, hvor fjerning av bommer betyr nye eller økte skatter og/eller avgifter. Herfra forventes det presentert en fornuftig og rettferdig modell for finansiering av fremtidig infrastrukturell bygging og vedlikehold. Dette inkluderer ALDRI foreslåtte veiprising, som i klartekst betyr totalstatlig overvåking, 24 timer i døgnet.

Dette er bompengemotstanderes betingelser. Herfra kan motstand mot dagens løsning konkretiseres gjennom følgende 5 punkter:

1.Bompenger er en ekstrabeskatning. Hos en stat hvor skatte og avgiftstrykket allerede oppfattes generelt høyt, vil liberalistisk tenkende føle ytterlige økning uruimelig.

2.Bompenger, når man har penger på bok, er en samfunnsøkonomisk absurditet. -Vel, forutsatt at du ikke mener at overskuddet av individets arbeidsinnsats, ikke har annen verdi enn å tjene taburettenes interesser. De trenger nødvedigvis kapital for å kunne innfri stadig mer pompøse valgløfter. La oss sette opp et tenkt scenario:

Borettslaget ditt har penger på bok, og ønsker å bygge en helvetes stor terrasse hvor det skal danses cha-cha-cha ut i sene nattestimer. Uheldigvis har borettslagets kasserer planer for seg selv. Fremfor løsning hvor felleskapet casher ut materialer og byggekostnader med oppsparte midler, foreslås finansiering gjennomført av finansieringsselskapet til kasserer og blårusskompisen i 4c. -Selvsagt til blodrente, og med borettslagets debet som sikkerhet. Blårussen i 4c, har kontakter i hodet og ræva, og besitter styreverv og akskjeposter i alskens selskaper innen tømrer- og vaktmestertjenester. Et borettslag med stryk+ som matematisk snittkarakter fra grunnskolen, syns outsourcing virker smart. Flotte greier. Avtalen er i boks. Et kontantoppgjør, som hadde kostet 100.000 oppsparte kroner, ender etter etableringsgebyr, 6,5% rente og nedbetaling over 15år, som 170.000. Dette uten at inkrevingskostnader og vaktmestertjenester for vedlikehold av terrassen er medberegnet. Inkluderer man disse kostnader, vil terrassen lett koste det dobbelte av hva den hadde trengt å gjøre. Det er altså produsert 100.000 ut av luft. Kasserer og blårussen i 4c, ler så de griner. Samtidig tyter beboerne i Idiotene Borettslag over oppjusterte månedlige felleskostnader og dørgende kjedelige terrassefester. Ingen danser cha-cha-cha uten brennevin. Beklageligvis er felleskassen gått tom. Og enda verre. Johnny i 11a, har ikke lenger råd til å beholde hjemmebrentapparatet. Dette måtte han selge som konsekvens av boretsslagets oppjusterte månedlige kostnader. Den som fremdeles syns det virker smart å låne penger av «seg selv», fremfor å betale med felleskapets debet, kan når som helst rekke hånda i været.

3.Bompenger vil aldri kunne etterleve politikeres uttalte likhetsidealer. Gjennom bompengeinnkreving, vil man i distriktene måtte betale urettmessig mye for å bygge -og oppgradere en infrastruktur, langt fra livsviktig for flertallet av distriktenes beboerne. Her favoriserer oppgradering smale gruppers interesser. Vindmølleparker i grisgrendte strøk, krever større grad av fremkomlighet enn hva nedslitte riksveier i dag kan tilby. Distriktenes tyngre industri, blir automatisk mer attraktiv gjennom bedre rammebetingelser for vareflyt. Gode nyheter for tungindustrien, og ikke minst for distriktskommunene som øker inntektsgrunnlaget i både bygge- og innkrevingsfasen. Distriktsfolket og deres hytteturister, ender opp med den markant største del av regningen. -Til tross for at det i distriktene er helt andre enn dem som føler akutt behov for betydelig oppgradering.

I byene, hvor store deler av bompengene skal brukes på såkalte bymiljøpakker, ser vi en fordelingsnøkkel som i stor grad favoriserer finansfiffen, offentlige arbeidsgivere og deres ansatte; mens privat ansatte, deres arbeidsgivere og transportbransjen, i all hovedsak ender med å plukke opp regningen. Norske bykjerner har i lang tid drevet en boligklyngepolitikk for offentlig ansatte, studenter, pensjonister, sosialklienter og uføre. Eneboliger, oftest bebodd av dem som gjør velferds-Norge mulig, er hovedsaklig flyttet langt ut av bykjernen. -Erstattet av næringsbygg, eid av private boligspekulanter, som leier ut til blodpriser, kun statsfinansierte leietakere kan tillate seg å betale for. Rart med det, men når felleskapet betaler offentlige institusjoners husleie, reguleres naturligvis ikke kostnadsnivået av reell tilbud og etterspørsel. Sprøtt, ikke sant?!

Ut over statssubsidierte fisketorg, puber, og enkelte trykk-i-trynet-kjeder med amerikanske navn, er bysentrum, landet over, så godt som tømt for bærekraftige private foretak. Likevel ser enkelte det rettferdig at transportbransjen, ansatte i det private -og deres arbeidsgivere, allerede tvunget ut av bykjernen, skal finansiere ren byluft for offentlige foretak og deres ansatte. -Foretak allerede fullfinansiert gjennom beskatningen fra dem som har bilen som eneste reelle fremkomstmiddel, til og fra jobb. Vel er norsk solidaritet suvernt verdens beste, men alt har før eller siden en smertegrense. Jeg tror smertegrensen er nådd; og vel så det.

4.Bompenger, eller rettere sagt, skatter og avgifter i sin helhet, løser ikke klimaproblemer. -Økonomisk frihet til å kunne ta rasjonelle valg, gjør. Statlig administrasjon tapper alltid kapital for reell verdi. Er man oppriktig opptatt av klima og miljø, ofrer man lett de kapitale verdityver man kan unnvære. Skattebetalte byråkrater stjeler privat kapital som kunne blitt direkte investert i grønn inovasjon. Myndigheter kunne favorisert grønne initiativ gjennom lavere kapitalbeskatning på gevinst av grønne investeringer. -Selvsagt med tilsvarende begrensning for avskrivning ved økonomisk tap. Det handler om å motivere flest mulig folk til å ta grønn risiko med private midler.

5.Hva klimapolitikk angår; myndigheter har lenge nok fått bevise sin totale inkompetanse på området. I dag er jeg en halvgammel mann, på snart 41år. Så lenge jeg kan huske, har myndigheter, i bytte med alskens miljøbeskatning, lovt meg løsninger. -Og hvor står vi? Ingen vits i å lyge. Vi er fucked, fortsetter miljøkampen på staters premisser. Folkevalgtes karrieremessige motiver, fremprovoserer kortsiktige og populistiske løsninger. De er derfor ikke skikket til håndtere arbeidsoppgavene vi forventer at de skal utføre. Så godt som all grønn inovasjon, siste 20år, er produsert av idealister som har tatt høy grad av personlig risiko. -Ikke produsert av myndigheter og deres miljøbeskatning som brukes til alt annet enn uttalte formål. Fremdeles stapper myndigheter kjepper i miljøhjul gjennom skattebetalt subsidiering av søkkrike koorporativer; de største miljøsvin på kloden. Økonomisk frihet, fordelt på private hender, er eneste som raskt nok vil kunne tvinge miljøverstinger til å flytte kapital i grønn retning. Våre folkevalgte har lenge nok fått bekrefte sin frykt for oljelobbyens trusler. Fagintelligenstsian ignoreres og miljøbevegelsen latterligjøres. Mao, la folk uten politiske motiver få bestemme hvor overskuddet av vårt arbeid skal investeres.

Her har du det servert. -Fra en svoren bompengemotstander, som driter i om bevegelsen i sin helhet ikke kontrolleres av miljøbevisste liberalere. Store deler av «Nok er nok-gjengen», er klovner. Det er ubestridelig. For meg blir dette uansett irrelevant. Jeg er en liberalist som innser at vi må endre kurs, til beste for kommende generasjoner. Om dette, for en periode, betyr at jeg må spille på lag med enkelte fanatikere; so be it. Bompenger bryter med mine liberale idealer, og er samfunnsøkonomisk nonsens.

Når bompenger samtidig forringer rammebetingelser for grønt skifte, blir saken veldig enkel for eget vedkomne. Var du rasjonell, endte du selvsagt med samme konklusjon.

Kommentarer